torsdag 16. juni 2011

Om Hagaviktrioen




I 1977 satt Sølvi og Ingunn oppe på galleriet på Hagavik bedehus, Sølvi klimpra på gitaren, vi begynte å synge tostemt, og dermed var det hele i gang.
Vi var en god del ute på bedehus, i kirker og på stevner, og vi var med prestene på institusjoner i Os. Det var også jubileum og feiring av dager som vi var med og sang på.
Vi må fortelle en artig historie: Vi skulle synge i Fiskarheimen på en sang og musikk-kveld, det var mye folk, og mest ungdom. Den første sangen vi sang gikk fint. Da vi skulle synge den andre sangen, "Der brister ei en streng som her på jorden", da skjedde det store. Alle strengene spratt av gitaren til Sølvi. Det ble både knising og latter i salen, men Sølvi var ikke verre på det, hun tok en gitar som stod i nærheten, og vi sang videre. Det var nok litt latter i stemmene våre da.
I 1985 klarte Per Fimreite å overtale oss til å synge inn en kassett som vi solgte til inntekt for Kyrkjetunet. Vi hadde med oss et orkester som bestod av Norvald Kobbeltveit, Simon Bjørnevik og Arvid Varpe.
Like etterpå var duoen og sang på en julefest på Hagavik bedehus. Ellen var der også. Vi skulle synge en sang som heter: "Tenn meg Jesus". Vi visste at Ellen var flink til å synge, så vi bad henne komme opp for å ta tredje stemmen. Det gikk fint, og dermed var vi en trio. Den sangen har nok blitt vårt ønske og bønn, i den står det: "Tenn meg Jesus, la meg være hver en dag et lys for deg, alltid leve deg til ære, led meg du på all din veg."
Vi hadde barnekor som vi var ledere for: Sølvi og Ingunn hadde barnekoret ”Kornet” og Ellen barnekoret ”Spiren”.
Det å lede barnekor var en stor glede. Ellen hadde barnekoret i Hagavik bedehus sammen med Berit og Karin.
Sølvi og Ingunn begynte hjemme hos Ingunn, men det ble så mange tilslutt at da det ble 40 par sko, votter, luer og sjal å holde orden på flyttet vi til Kuventræ skole. (PS: Har ennå luer og votter igjen.)

Det ble nok litt mye med jobb, trio, kor , og så hadde vi jo familie alle som vi skulle ta vare på.  vi måtte velge bort noe, og det ble korene. Men det blir jo drevet et flott barnekorarbeid her i Os nå også.
Tilbake til trioen. Vi har vært innom utallige bedehus, kirker og forsamlingshus. Av og til har vi kjørt feil, som den gangen vi skulle til Haugland i Arna, og havnet på Haugland på Askøy. Men vi pleier som regel å være tidlig ute, så vi ble bare ca ½ time for sene.
På misjonshotellet i Innvik er vi nærmest blitt faste gjester. Der har vi sunget på misjonsdager og flere kvinnehelger.  Ellers kan vi nevne Haugen hotell med Si-reiser, Malta med gla tur, leirsted i Hafslo, Helgatun, Brandøy i Sunnhordland og Lyngdal bibelcamp.
Men det som nok er det rikeste og mest givende for oss, er når vi er rundt om på bedehusene og kirkene og synger evangeliet. Vi får så uendelig mye velsignelse igjen.
Men nå lurer du kanskje på hvordan navnet Hagaviktrioen dukket opp?
Jo, det var nok Per Fimreite som kom med den idèen. Vi sang på andakt på Kysthospitalet annenhver onsdag, sammen med prestene i Os. Så arbeidet vi der alle sammen, så egentlig skulle vi nok ha kalt oss Kysthospitaltrioen. Men, hospitalet ligger jo i Hagavik, så derfor ble det Hagaviktrioen.
Per ville at vi skulle synge inn en kassett med trioen, og det gjorde vi. Inntekten av denne kassetten gikk til Kyrkjetunet i Os sentrum.
For noen år siden fikk Kongshaug Musikkgymnas et flott nytt studio, og vi våget oss på å spille inn en cd. Vi hadde god hjelp av Terje Kleppe og Oddvar Rotvik. Cdene ble utsolgt, og inntekten av denne CDen gikk til Kongshaug. Vi er svært takknemlige for skolen, derfor er vi glad for at vi har kunnet hjelpe litt økonomisk.
Det blir en del kjøring når vi reiser omkring, og vi har både latter og diskusjoner i bilen. Men når vi kjører dit vi skal synge, har vi som regel alltid en stille stund der vi ber om at tale og sang må bli til velsignelse.
Fremdeles er vi nesten like aktive som før, men jobbene til Ingunn og Ellen bremser litt.
En lita morsom historie til slutt. Vi skulle synge på en stor KrF-fest i Treminushallen, og der var det flott besøk av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik. Vi hadde pyntet oss etter beste evne. Sølvi hadde tatt på seg sko med høye heler, og de var faretruende lealause. Inge, sønnen til Ingunn, limte den ene og mest løse hælen fast, før vi satte oss i bilen.
Så skulle vi opp for å synge. Lett nervøs entret vi talerstolen som var høy og stor. Vi begynte å synge, og brått ble Sølvi 5-6 cm lavere. Bare hårtustane var igjen å skimte av Sølvi fra salen. Begge hælene knakk, og vi knakk også - av latter. Vi måtte jo forklare hvorfor vi lo, og da ble det latter fra salen også.
Ja, sånn kunne vi fortalt om små og store hendelser.

Men størst av alt er at vi i så mange år har fått være friske, og at vi har fått lov til å reise rundt for å synge om vår Herre og Frelser. Det er vi alle tre veldig takknemlige for.